Sarpsfossen

Sarpsfossen er et "varemerke" for Sarpsborg, ikke minst for dens betydning for byens industrireising og utvikling. 

Skandinavias mest vannrike foss

har naturligvis en interessant historie - som kraftkilde, som naturfenomen og som gammelt rettersted.

Det første stryket ble dannet for ca 4 000 år siden. Etter hvert som fjellterskelen ble løftet høyere i forhold til havet, økte også fossens fall. Rundt Kristi fødsel skal fallet ha vært på rundt 15 meter, det steg til omtrent 20 meter da Olav Haraldsson fant landskapet her verdt å bygge ny hovedstad ved, mens det idag er på snaut 23 meter - altså i forhold til havnivået. I Sandesund, et stykke nedenfor fossen, er nivået 1.5 m.o.h.

Beskrivelse

Slik beskriver arkeologen Erling Johansen fossens tidligste historie.
"Landhevningen forandret stadig på Østfolds geografi, og det var sjøen som måtte vike. Slik gikk det også med det vide " innlandshavet " som ble stengt inne av Raet. Det ble etterhånden mindre og mindre og hadde til sist bare en smal forbindelse med havet der Raet var lavest. Her dannet det seg først en brakkvannstrøm, og deretter - når fjellterskelen ble liggende høyere enn havet - et lite fossefall. Det skapte med en gang en helt ny situasjon for stedet og distriktet, en situasjon som såvisst ikke har mistet sin betydning med årene. Alle kjenner stedet: Sarpsfossen".

Hyllet av Vinje

Dagens Sarpsfoss er bygd ut etter alle kunstens regler. Men noen ganger vil den vise seg i sin fordums velde, slik den gjorde det under den siste storflommen på forsommeren 1995. Da betok den også besøkende statsråder på rekke og rad som med bekymrede, men imponerte miner ved selvsyn fikk oppleve hva vannkraft kan være på sitt mest farlige - og storslagne.

Maleri av Sarpsfossen i flom.

 

 

 

 

Fossen er behørig skildret både i billedkunst og tekst. Slik ble den beskrevet av Aasmund Olavson Vinje da han som utsendt medarbeider for " Illustrered Nyhedsblad" skulle dekke åpningen av Sarpebrua den 25. februar 1854:
Du bruser Fos, hvad bruser du vel efter?
Saa langt du skal, du dog vil komme frem.
Du ynkes maa for dine store Kræfter,
du er for stærk til ret at temme dem.
For egen Styrke maa du gaa til Grunde,
det store selv maa slaae sin egen Vunde.

Det Store først vi kjende kan af faldet;
da først til os det kommer rigtig ned.
At det til noget Stort og Skjønt var kaldet,
vi, som det selv, først da med Vished veed.
Sin Længsel ved sin Død det først kan lindre
og slukke Gløden i sit dybe Indre.

Cookies

Visitoestfold.com bruker cookies, som er en liten tekstfil/informasjonskapsel som lagres av nettleseren din. Fortsett å bruke siden som normalt dersom du godtar dette. Les mer om vår bruk av cookies her.

Godta